Den marokkanske musikken
Marokko eksisterer som en levende mosaikk av kulturer, med en identitet formet av årtusener med møtepunkt. Berberhjerteslag pulserer side om side med sahariske og subsahariske trommerytmer, mens hviskene fra fønikiske handelsmenn, gresk-romerske ritualer og arabiske intellektuelle tradisjoner smelter sammen med de raffinerte melodiene fra Al-Andalus. Denne nasjonen besitter ikke bare historie – den legemliggjør en kontinuerlig dialog mellom kontinenter.
Marokkanere har rytme i blodet. I en taxi, på et marked eller i et hjem oppstår musikk spontant – fra lyden av sko som treffer brostein, klirringen av mynter, den perkusjonsaktige rytmen på en veltet gryte. Denne medfødte musikaliteten er en utløsning av bekymring, en måte å la lyden strømme gjennom årene på og forme selve sjelen i kulturen, slik som i mange afrikanske nasjoner.
Det marokkanske lydlandskapet er spektakulært mangfoldig, strukturert rundt store musikalske familier, hver med sine særegne grener:
Arabisk musikk utvikler seg kontinuerlig, der moderne marokkansk pop absorberer samtidige lyder fra hele den arabiske verden (Egypt, Libanon), og skaper en levende og stadig utviklende sjanger.
Andalusisk klassisk musikk, den «klassiske» arven fra Al-Andalus, bevares lidenskapelig i de unike arabiske dialektene i hver by. Den fremføres av distinkte skoler fra Fez, Rabat, Tetouan og Gharnati-stilen i Oujda.
Amazigh (berbiske) folketradisjoner utgjør grunnfjellet. Fra Rif-fjellene kommer Reggada – en kraftfull musikk- og dansestil fra nordøst. Kjennetegnet av rytmisk fotstamping og imiterte geværbevegelser (bandits), gjenspeiler den krigerkulturen til rifiske berbere. Denne energiske stilen, også kjent som Aarfa eller Imdiazen, er fortsatt enormt populær.
Når gnawa-musikere plukker guembri, sufidanserne virvler inn i spirituell ekstase, og nomadiske hymner gir ekko i ørkentelt, forstår man: hvert hjørne av Marokko forteller den samme evige historien om kulturell sammensmelting, hver på sin egen unike toneart.
Arabisk-andalusisk musikk
Med opprinnelse i middelalderens Al-Andalus, fant denne skattede musikktradisjonen nytt liv gjennom diasporaen av flyktninger og blomstret til distinkte regionale stiler i åtte marokkanske byer. Hvert sentrum utviklet sin egen karakter: høytideligheten i Meknes, intrikatheten i Fez, elegansen i Rabat, jordnærheten i Salé, den maritime lyrikken i Tangier, den åndelige raffinementen i Tetouan, den vidstrakte melankolien i Oujda og den krystallinske renheten i Chefchaouen. Sammen danner disse byene en levende sivilisasjonssymfoni, der variasjonene bevarer en tapt verden.
Denne musikken bevarer på mirakuløst vis fragmenter av middelaldersk spansk (Ladino) lyrikk, tidvis sammenvevd med hebraiske vers, og fungerer som et levende fossil fra en tid da tre trosretninger sameksisterte. Selv om den formelt ble etablert i Maghreb på 1500-tallet, ble sjelen smidd i smeltedigelen til kalifatet i Córdoba – en unik sammensmelting av arabisk poetisk spiritualitet og iberisk folkevisdom, født av møtet mellom islamsk og kristen sivilisasjon.
Dens lyriske arkitektur er en triade av former:
Muwashshah: Intrikat klassisk poesi, vevd som gyllent broderi.
Zajal: Vernakulær muntlig poesi, fylt av gatehumor og jordnær visdom.
Religiøse oder: Som bygger bro mellom mystisk lengsel og sekulær følelse.
Den musikalske kjernen består av suiter kalt Nûba, legendariske sykluser som sies å ha vært tjuefire i utgangspunktet, som speiler døgnets timer. Bare elleve overlever i dag, hver et univers av følelser: «Ramal»-suiten fremkaller daggryets første lys, «Maya» bærer skumringens tyngde, og «Hijaz» rommer nomadens lengsel. Når oud-strengene skjelver og daff-trommen gir gjenklang, fortsetter disse overlevende musikalske konstellasjonene å sirkle under marokkanske himler, hver tone en tunnel tilbake til Al-Andalus’ gullalder.
Den berbiske musikken
Amazigh (berbisk) musikk, på samme måte som vannskiller i Atlasfjellene, forgrener seg i distinkte regionale dialekter formet av topografi og tradisjon. Denne majestetiske fjellkjeden, som strekker seg fra utkanten av Fez i nord til ørkenkantene av Guelmim i sør, vugger unike musikalske idiomer i hver av sine daler. I disse landene der livet beveger seg i takt med naturen, overskrider musikken ren kunst for å bli en form for elementær dialog. Når avlingene tørster etter regn, forenes samfunn i sangen Ahwach for å påkalle skyer; når stormer raser ukontrollert, er bestemte trommemønstre strengt forbudt for å unngå å forverre naturens raseri. Her fungerer musikk som en regulator av naturens pust – en kraft som kan gi visnende avlinger guddommelig ånd eller gjenopprette liv i en uttørkende kilde.
Amazigh-musikk er dypt sammenvevd med jordbrukssyklusen og skaper en unik «sonisk almanakk»:
Såsesong: Strengeinstrumenter er ofte forbudt, i frykt for at vibrasjonene kan forstyrre åndene i jorden.
Høsttid: Den kollektive Bendir-rammetrommen spilles i fellesskap, og vibrasjonene antas å riste løs overfloden fra stråene.
Vinterdvale: Nafir-langtrompeten blåses, og dens rå, gjennomtrengende tone er ment å jage bort den harde kulden.
Denne dype forbindelsen til landet gjør enhver systematisk klassifisering av amazigh-musikk iboende utfordrende – den er ikke bare scenekunst, men et livsviktig ritual for samfunnets overlevelse.
Den tilsynelatende kløften mellom arabisk og amazigh-musikk stammer ofte fra en urbansentrisk fortelling. Mens raffinerte andalusiske Nawbas dominerer ved hoffene i Fez og Rabat, besitter den arabiske folkemusikken i innlandet sin egen utemmede kraft. De sanne forskjellene ligger dypere:
Instrumentell filosofi: Amazigh-musikk mangler ofte profesjonell musikkskapning; kollektiv dans og sang prioriteres, med Guembri-luten og kroppslig perkusjon (klapping, fotstamping) som kjernerytme, og sjelden med de strengeinstrumentene som er utbredt i arabisk musik
